Smittevarsel: «Flammen og mørket» av Roskva Koritzinsky (Norwegian)

Smittevarsel: Smitte’s Roskva Koritzinsky har denne høsten lansert sin andre bok – og første roman –  «Flammen og mørket» (Aschehoug 2015). Smitte’s Håkon Borg står bak fotografiet på forsiden. Du finner omslag og bilde i bunnen av posten.

Fra forlaget:

I 2010 tok den velrenommerte filmskaperen Hedda Veier livet av seg. Fire år senere reiser romanens jeg-person, en filmkritiker, ut til øya der selvmordet fant sted. Mens hun går omkring på øya og forestiller seg filmskaperens siste dager, blir det gradvis tydeligere at hun selv står overfor et viktig valg.

“Flammen og mørket” er en roman om bilder og speilbilder, innlevelse og ensomhet. Her finnes filmscener, klipp fra tv-dokumentarer og intervjuer, refleksjoner omkring kjærlighet og kjærlighetstap, kunst, barndom, rus og seksualitet, og om forholdet mellom skapelse og ødeleggelse.

Sagt om boka:

Terning 5

“Komplekst og intenst om jakten på innsikt og kjærlighet.”, Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad

Terning 5

“Det er når Koritzinsky utforsker mellomrommene og det uferdige at hun virkelig griper, både i handlingen og språklig feinschmekkeri.”, Guro Havrevold, Fredrikstad Blad

“Fantastisk presise og morsomme setninger… Roskva Koritzinskys granskende og ærlige litterære blikk er et man forhåpentligvis vil se mer til.”, Kristin Buvik Siversten, Dagsavisen

“Filmatisk: Roskva Koritzinsky skriver fram mektige bilder”, Sindre Andersen, Klassekampen

“Rett og slett en litterær fornøyelse fra start til slutt!”, Victoria Wæthing, Kamille

9788203359446 2_4_hakonborg_theperiodicfable_roskvakoritzinsky_screentest7_o1_1200 (1)

Congratulations Stein Mehren!

AlleTre _HAB2900

“Så lenge det er en ren flekk i deg, vil den skrike i kroppen din, skrike og såre deg til du er like skitten og mørk og fortvilet overalt. Du kan spørre hva den hvite flekken bærer seg for. For det er ikke dine nederlag og feiltrinn den klager over. Den klager heller ikke over at mørket eter deg opp. Nei, tvert imot. Det er når du lar mørket ete deg, at smerten slutter å skrike i kroppen din. Kast deg ut i gjemsel, alkohol, orgier, og mørket skriker ikke i kroppen din lenger. Mørket eter seg ut og du har fred med deg selv, foreløpig. Men når du så slutter å la deg formørke, da er det den hvite flekken begynner å skrike igjen. Det er som den skriker ut seg selv, skriker ut sin rest av renhet i deg. Skriker av sorg over hva du kunne ha blitt. For det er bare uskylden i deg, som vet hvem du er, ja som vet hvem du kunne bli. Og smerten i deg, det er dette mulige menneske i deg som du har sviktet, og som vender tilbake og skriker mot den byttingen du er blitt. Det er derfor vi får smerte i kroppen og kaller det nevrose og krise og andre fine ord. Det er den rene flekken av uskyld i deg som skriker i kroppen din, skriker fordi den ser både den du kunne blitt og den du er blitt. Den skriker ut overalt i muskelfestene dine, i nervesystemet, i tarmene dine, overalt skriker den. Og lar du deg ete av mørket, er den hvite flekken tilslutt en bare en hemmelig angst i vevet ditt, et sug av noe du har glemt, et dypt sug av noe som aldri glemmer deg.

Den hvite flekken i deg, uskylden, Atlantis, barndommens sted, den hvite flekken skriker i kroppen din til du er helt hvit eller helt sort.”

Stein Mehren

Fra «Titanene – en europeisk roman», 1974