Poster

Poster

God Morgen Norge! was a kind of festival in the middle of the main street in Halden, Norway. Smitte borrowed some broke down facilities from a rel estate-shark and got dead drunk whilst spontaneously arranging field study-trips in Halden, constructing the concept. The facilities were quite big and we filled it with images from the local newspaper,  Smittes poster collection, some images was painted, walls were filled with coloring-book-like drawings for the public to color, we had a beach (called Tsunami”on the floor filled with used condoms, beer-bottles, seeweds, flees and garbage. Big windows facing the main street were filled with introverted writings and large drawings with typical motifs and situations often described with the Norwegian word and state of mind “hygge” (eng: “cosy”).

Bands such as Nanny´s Super Tricks and Now&Sleep gave wonderful concerts and we published a compendium.

It was an interesting week although few besides our friends, some drunks and neurotics and a bunch of students from Østfold College,  entered the show despite the great location. Curiosity kills the cat.

NB: Due to the break down of one of our hard drives, some of the image material is currently unavailable and some are in poor conditon

Press release: (Norwegian only)

gmn_beskrivelse_brevweb

Video looping during the exhibition: (in Norwegian)

Lars Ole & Fia

Lars Ole & Fia

Two essays from a compendium released during the exhibition (in Norwegian):

Lun leverpostein på hjemmebakt brød
– en bakfull kamp mot postmoderniteten?
Vi har alle vært der. Der hver bevegelse føles feil, der hver uplanlagte gest avler blomsterenger av ondskap og
kokett dårlig samvittighet; der alt flammer omkring en som det reneste helvete. Så blir vi grenseløst mottagelige;
sansene åpner seg som kåte livsnytere foran en gresk salat, og vi blir presset mot den røykluktende sofaen i
panikkfylt angst, spasmeaktige latterutbrudd eller blødende gråt. Vi er bakfulle og angrende, løser opp grensene,
strammer dem, gir opp, håper på neste dag.
Håpet ligger foran meg, på Hyggehuset. Det er et smørbrød på hjemmebakt* brød med lun leverpostei. Ikke
varm, bare lun. Før jeg smaker på selve posteien, er det verdt å smake litt på ordet man har valgt for å presentere
matretten. Lun er ansett som et hyggeord, et ord som setter stemningen: ”Hun har slikt et lunt vesen”, sier
førtiåtte år gamle Venche til sin venninne Inya om en annen bekjent som ikke er til stede (Emba Marie). De
drikker roiboosh-te og fyller seg med varme. Jo større koppen er, jo varmere er du som menneske, later det til.
Altså; stemningen og hyggen er satt før jeg fører kniven inn i leverposteien. Jeg hører han mannen fra reklamen
som jeg ikke husker hva reklamerer for, si ”mhmm” med raspete dypedyp stemme. Det hjemmebakte brødet er
knadd med økologisk sertifiserte hender, og nærmest umåtelig av ektehet velter det seg i munnen min.
Opplevelsen kan best beskrives som…stofflig.

Når jeg tilkjennegir dette som en bakfull kamp mot postmoderniteten, er det fordi denne intense, ekstremt
konstruerte og viljebaserte formen for hygge aldri kunne eksistert uten en tidligere avstand. I det postmoderne
har man fått en oversikt som gjør at alt kan knyttes til noe tidligere; alt består av en rekke bestanddeler fra
kulturhistoriens gatekjøkken; alt er klipp-og-lim, alt er en kopi av en kopi (og dette er plutselig – ufrivillig – et
sitat fra Fight Club). Ufrivillig, fordi vi vel dypest sett ønsker oss tilbake til det autentiske. Denne higen etter
det ”ekte” (økologiske?) har eskalert de siste årene, og det kan være interessant å fiske etter konkrete årsaker;
hendelser som bortimot har skapt en åndelig omveltning for millioner av mennesker i kapitalsterke deler av
verden.

Mye av skylden må gis til Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Den er en skikkelig brennmanet av en film.
Eventyrprinsessens favoritt Paulo Coelho hadde allerede ødelagt mange åndeuttørkede sinn med sin
smusslitteratur om vinden, solen, den gamle mannen og et rynkete eple med duft av en annen tid. Bare se her:

– Hvordan stiger jeg ned i ørkenen?
– Lytt til hjertet ditt. Det kjenner alle ting. Det er født av verdens sjel og vil en dag vende tilbake dit.
De red videre i taushet. Alkymisten var langt mer forsiktig nå som de nærmet seg området der kampene
var hardest. Imens forsøkte gutten å lytte til hjertet sitt. Det var ikke lett å bli klok på; før ville det alltid
dra ut, nå ville det for enhver pris nå fram. Iblant fortalte hjertet ham, i time etter time, historier om savn
og lengsel, andre ganger ble det overveldet av soloppgangen i ørkenen og fikk ham til å gråte i skjul.
Hjertet slo raskere når det snakket til ham om skatten og fant en langsommere takt når øynene hans
tapte seg i ørkenens endeløse horisont. Men stille var det aldri.
– Hvorfor må vi lytte til hjertet? Spurte gutten da de slo leir to dager senere.
– Fordi der hjertet ditt er, er også skatten din.

Jeg skal ikke begynne å rive av meg hårene over Coelhos svulstige ordvalg og språklige fattigdom – verre enn
formen er selve innholdet. Denne åndelige skattejakten blir ufyselig, fordi forfatteren setter ”de små gleder” inn i
et eventyrlandskap, slik at det hverdagslige krysses med det umåtelige. ”Gjennom bøkene mine har jeg forsøkt å
vekke lesernes interesse for dagliglivets magi”, sier Coelho selv. Jeg må spørre meg om hvor hverdagslig det er
med en ørken og en skatt med enorme rikdommer som hele universet hjelper deg med å finne bare du ønsker det
nok. Dessuten er påstanden om at hele universet jobber for at du skal få oppfylt ditt ønske, bare du ønsker det
inderlig nok, rett og slett forkastelig – især når skatten er gull og juveler. Dog kan jeg forstå at Coelho selv er
overbevist, ettersom hans litterære illebefinnende ufattelig nok har tjent inn absurde beløp – antakeligvis fordi
han så inderlig ønsket seg en resort ved Middelhavets brusende kyst.

Likevel er Amelié farligere og potensielt mer ondsinnet. I motsetning til Coelhos kisoklitteratur , er den et
eksepsjonelt stykke filmkunst, og derfor langt vanskeligere å kritisere. Amelié er fransk forførelseskunst av
giftigste sort; en dans med de små tings umåtelighet; hvordan det å sprekke skallet på en creme brulét med en
teskje kanskje er det fineste som finnes, og hvordan dette øyeblikkets umiddelbare, nøkterne skjønnhet er en
paraply for de mørke skyene som henger over. Å kaste fiskesprett kan rense sinnets akvarium for alger, slik at
gullfiskene kan glitre tydeligere… Poenget er at dette fikk mange av filmens tilhengere til å omsette dens ideer i
sine egne hverdagsliv – antakeligvis med svært vekslende hell. En bekjent gikk så langt i jakten på de små gleder
at hun til slutt fikk et sammenbrudd idet det viste seg at de faktisk ikke kunne hamle opp med verken store gleder
eller store sorger. Hun endte med å rive ned filmplakatene, kaste trekkspillmusikken – bryte alle tenkelige bånd
med Amelié. Som sitt franske forbilde forsøker mange å se det store i det lille; tenke på grovbrødets prosess fra
korn til mel til det som henger mellom fingrene; lukter, smaker, virker – ender opp i en sammenheng.
Tilfredsstillelsen over å grave ned i autentisitetens nederste jordsmonn har blitt et smykke, en status, en
tilbudsskilt for personligheten. Ved å kunne anerkjenne og ikke minst stoffliggjøre forbipasserende ting,
situasjoner og prosesser, lanserer man seg som en mer oppriktig og jordnær person – en som har funnet noe
dypere og mer meningsfylt. Det triste er at disse personene ofte er det stikk motsatte; de spiller et teater i en nøye
gjennomtenkt drakt for å tilsynelatende være et naturens barn, når de heller blir pusset fra samtidens verkebyll:
Selvbedraget, det ekskluderende blikket og isolasjonen. I sine egne verdener av olivenranker og aloe vera-planter
forsvinner de inn i Fretex-mønstre det er vanskelig å komme seg ut av. De små overraskelsene, øyeblikkene,
duftene og smakene som en gang var så umiddelbare og plutselige, blir rutinert angstfortrenging.

Jeg mener ikke at midtlivskrisearmeens kamp er helt forkastelig – den blir bare altfor rødvinspreget og altfor
privat; den tildekkes av sekstiåtterkjoler med blomster i slyng rundt kroppene, som om de var kjøttetende planter
på jakt etter det indre. Disse skikkelsene er jo egentlig ganske uskyldige. Først og fremst er postmoderniteten et
produkt av en grotesk intellektualisering, motsatt av det man lurte seg til å tro i nittitallets allsang med
uvitenheten. Den gangen var alt et uskyldig oppgulp av godtebutikkens e-stoffer; David Lynch og Quentin
Tarantino gikk på tur i popkulturens storkiosk og handlet referanser som bortskjemte barn med altfor mange
lommepenger.
Denne formen ble dog abortert rimelig raskt. Postmodernismen er veldig ofte ufrivillig, et uhell – en tanke man
ikke ønsker å ha, men som kryper seg frem og tar for seg av alt uansett. Altså er denne tekstens til tider
postmodernistiske avstand og kjølighet ganske uskyldig – kanskje mer uskyldig enn hyggepostei på
albuerunket** brød med soltørkede, kjønnsorganlignende tomater og stirrende olivenøyne? Kanskje det er dags å
gå til motangrep og servere bortebakt brød med maskinpillede reker?
Smittsomme hilsener til Folket.
* Her ser jeg at Microsoft Word ikke vil akseptere ’hjemmebakt’ som et ord.
** Her ser jeg at Microsoft Word aksepterer ’albuerunket’ som et ord.

 

Phuket, thai Thailand,asian bar girls,thai go go, go go dancing,
coyote go go.bangkok bar girls,bar clubs,beautiful girls,ladies
girls,models girls,phuket bar girls,thai bar girls,thai bargirls,
thailand bar girls, phuket, Thailand, Nightlife, entertainment,
music,dance,video,sublime,download,pop,free,verve,blur,sexy,T
hai,Show,Girls,Guys,Boy, thai bargirls,thai bargirls tgp,thailand
bar girls,models girls,nightlife bar,pattaya bar girls,phuket bar
girls,phuket thai,thai asia,thai bar girl,thai bar girls,thai bar girls
pattaya,thai bar girls tgp, asian bar girls, asian girls,asian
thai,bangkok bar girls,bangkok bargirls,bangkok girls,bar
girls,beautiful girls,girls women,gogo bar girls,ladies girls,.

Dikt av: http://www.flickr.com/photos/25482021@N03/2548178908/

TSUNAMI: Finnes det en gud?
I desember 2004 fikk julehyggen et blødende kjøttsår i form av den omfattende naturkatastrofen i Sørøst-Asia:
Tsunamien slukte hundretusener, inkludert – og ikke minst, skal vi tro medias dekning – nordmenn. Tragedien
over tapet av barnefamiliene som i all uskyldighet skulle feire en annerledes jul under solen, er uomtvistelig og
undertegnede vil før teksten fortsetter i noen kan hende ubehagelige digresjoner, understreke en absolutt
medfølelse med disse ofrene og de som sitter sørgende tilbake. Dette er opplagtheter, så hvorfor ikke rette
blikket over på denne hendelsens mystikk?
Religiøse bevegelser over hele verden snakker om ymse former for Dommedag; hvordan menneskeheten skal
flamme opp og bli slikket av syndenes brennende tunger – få straffen for all urett som ble gjort på verdens scene.
Forestillingen skal ende i et lidelsesfullt klimaks: Menneskehetens ufrivillige eksodus. Men før dette hypotetiske,
endelige scenario er det kanskje ikke helt urimelig at Gud (_______ – sett inn hvilken som passer) vil klø seg litt
på verkebyllene.
Patong Beach beskrives av nettstedet http://www.feriepenger.com som ”Den største feriebyen. Velkjent for nattelivet
med go-go barer, horer, disco, barer etc.”. Pattaya beskrives slik:

”Pattaya er en av Thailands største og mest populære feriesteder. For mange er den mest kjent for å
være en stor sexturistdestinasjon. Her er det neonbelyste go-go barer i massevis og prostituerte som
aktivt søker etter kunder. Hvis et av dine ønsker her i livet er å se det berømte “ping pong” trikset utført
av en kvinne, er nok Pattaya stedet du kan oppleve dette. (…) I de siste årene har Pattaya prøvd å renske
opp sitt sexturismeimage for å bli mer familievennlig. En del nye attraksjoner og den mye mer
familievennlige Jomtien Beach like utenfor Pattaya har forbedret dette noe, men fortsatt er det Pattaya
sin status som sexferiedestinasjon som gjør stedet til et populært reisemål.”

Det som er skremmende med denne reisereklamen er hvor tilforlatelig den forholder seg til en usedvanlig
ydmykende og smertefull industri. Her selges rett og slett Pattaya som en sexferie-destinasjon, og jeg synes det
er verdt å stille seg spørsmålet om man hadde gjort det samme om et sted nærmere oss selv. Vi har en egen evne
til å isolere oss mot problemer som geografisk sett er langt unna; om prostitusjon – særlig blant unge – er en
debattert problematikk her hjemme, kan vi altså selge den samme jævelskapen som en vare når den befinner seg
langt nok unna. Hvis man forsøker å trekke noen linjer mellom sexturismen og tsunami-katastrofen, oppstår en
skremmende logikk. Man stilte oppgitt spørsmål om hvordan og hvorfor dette kunne skje akkurat på dette stedet
i akkurat dette tidsrommet – en naturlig reaksjon. I ettertid, med litt avstand, er det ikke like umulig å finne en
slags mening i hendelsen. Var det helt uten grunn at det klødde i dette sentrum for vestens sjåvinisme over andre
kulturer, der man tillater seg det utroligste i feriepengenes – den oppsparte frihetens navn; svett galskap under
palmenes svalende skygger, skjult for offentligheten, som kun eksisterer hjemme, der de skal tilbake, møte
arbeidsdagens rammer; dette omfattende moralske forfall, der ølbokser og brukte kondomer er det som ligger
tilbake på stranden etter nattens inferno. Gud kvesset klørne – rettet sitt angrep mot et smertepunkt, snarere enn
et ferieparadis.
Grusomt nok var de færreste av ofrene forbrytere, snarere helt uskyldige mennesker. Lokalbefolkningen led
forferdelige tap. Likevel minnes jeg at norsk media dekket hendelsen utelukkende med utgangspunkt i hvor
mange nordmenn – hvor mange av oss – som mistet livet til bølgene. I etterkant har Thailand mer eller mindre
gjenerobret sin status som et ferieparadis, der alle former for nytelse knapt nok koster lommerusk, sett fra en
vestlig lommeboks perspektiv. Pattaya har visst hatt svikt i næringen også tidligere, skal vi tro
http://www.feriepenger.com, som oppsummerer Pattayas historie slik:

”Pattaya sin historie forklarer hvorfor stedet ble et mekka for neonbelyste go-go barer. Pattaya som
turistdestinasjon fikk sin start under Vietnamkrigen som gjorde Pattaya til et ettertraktet feriemål.
Amerikanske soldater reiste her på permisjon for å nyte noen dager i fred fra krigens herjinger.
Amerikanske soldater på R&R (Rest & Relaxation) gjorde at prostitusjonen blomstret opp her i Pattaya.
Byen blomstret og dollarinntektene gjorde at mange gjorde et bra levebrød i byen. Etter at USA trakk
seg ut av Vietnam og soldatene reiste hjem opplevde Pattaya en bølgedal. Men, i dag er det igjen stor
optimisme i Pattaya og byen besøkes årlig av over 5 millioner turister.”

Altså skyldes denne ukritiske optimismen at de prostituerte igjen har fått et levebrød, gjennom fem millioner
turister. Det ydmykende, skitne aspektet blir såpeglatt vasket bort med ideen om at Vesten og turistindustrien
forer Thailands gapende munner; det finnes en slags ufyselig illusjon om at de aldri ville overlevd uten oss og
vårt bidrag. Nettopp derfor skapes denne sjåvinismen. Vi oppfører oss som Columbus-skikkelser, som stolt stiger
i land og tar for seg av lokalbefolkningens fruktfat. Vi legger igjen kapital, og gjennom denne gesten legitimerer
vi handlingene våre; om aldrende menn drikker seg ubehagelig fulle og klår på ungjenter – kanskje utnytter dem
seksuelt – er det en del av en opplevelsespakke de har betalt for. All etisk tankegang er helt bevisst valgt bort –
glemt igjen hjemme. Her er den hvite mann overmennesket.
Troen på en gud må i det minste ha blitt revitalisert etter at tsunamien forsynte seg grådig av livet på
jordoverflaten. I en verden så full av myter og mystikk, er det forunderlig at denne hendelsen har blitt så
rasjonalisert og måteliggjort. At dette angrepet fra naturen fant sted på sexturismens avgjorte knutepunkt kan da
neppe være så tilfeldig? I det minste ikke om man skal koste på seg litt fri assosiasjon. Kanskje er denne
hendelsen beviset på at Gud virkelig finnes – at han setter seg over det vi ønsker og tror er overmennesket og
drar alle over samme kam; skyller alt vekk for å markere sitt herskende overblikk.

Pattaya er mye mer

Tror du Pattaya bare er sex og synd? Her er noen andre attraksjoner:

Sri Racha Tiger Zoo

Hundrevis av tigre og tusenvis av krokodiller kan bli observert om du besøker denne dyreparken. Parken er i privat eie.

Golf

Det er over 20 golfbaner tilgjengelig 1 time med kjøring fra Pattaya.

Nong Nooch Tropical Garden

15 km øst fra Pattaya finner du denne botaniske hagen. I ny og ne blir det også arrangert kulturelle show i hagen.

Annet

Ulike fornøyelsesparker med tema fra både land, luft og vann er også tilgjengelig i Pattayaområdet.

Av: http://www.feriepenger.com

Nanny´s Super Tricks (hous band promo)

Nanny´s Super Tricks (hous band promo)

Poll from the compendium published during the exhibition (Norwegian only):

GOD MORGEN NORGE! Essaysamling - revidert utgave(2)

Kontekstuelt Selvmord / Contextual Suicide

Kontekstuelt Selvmord / Contextual Suicide

Coloring book for sale during the exhibition:

(click the images for bigger versions)

Pictures from the opening of God Morgen Norge!

(The images is in poor quality due to a broke down hard drive where the original files where. Documentation of the artwork have the same fait as well. We’re trying to get this fixed)

Advertisements